Merovingerne var en kongeslekt hos de saliske frankerne som mellom 400-tallet og 700-tallet styrte over de landområdene som i dag utgjør Frankrike og deler av Tyskland. De var etterkommere etter kong Klodvig I, den første av slekten som ble katolsk kristen. Han skal ha nedstammet fra Merovek og Kilderik I. Betegnelsen merovinger er etter alt å dømme avledet av navnet til Merovek, den mytiske grunnleggeren av dynastiet.

Merovingenes kongedømmer.

Merovingerne kom til å herske over frankerne i Frankerriket, kjent som Francia på latin, som i stor grad tilsvarte oldtidens Gallia. Deres politikk førte til hyppige slektsfeider og borgerkrig i ulike deler av kongefamilien. I løpet av det siste århundret med merovingisk styre var kongeslekten begrenset til en seremoniell rolle, ved at den reelle makten var overtatt av merovingerkongenes rikshushovmestere. En av disse, Pipin, samlet riket igjen etter at det i lengre tid hadde vært delt i tre. Hans etterfølger, Karl Martell («Karl Hammeren»), slo tilbake et muslimsk angrep i 732 og styrket dermed riksmakten. Deres herredømme ble endelig avsluttet i mars 752 da pave Zacharias formelt avsatte Kilderik III.^[1][2] Zacharias' etterfølger, pave Stefan II, kronet Karl Martells sønn Pipin den yngre i Kilderiks sted i 752, noe som startet karolingernes dynasti, og var den første spiren til det som senere skulle bli det tysk-romerske rike.

Merovingerne ble tidvis referert til som «de langhårete kongene», latin reges criniti, av sine samtidige for sitt symbolsk uklipte lange hår. Tradisjonelt hadde stammelederne til frankerne hatt langt hår, noe som skilte dem fra romerne og presteskapet med tonsur. Begrepet «merovinger» kommer fra middelalderlatin Merovingi eller Merohingi («sønner av Merovek»), en alterasjon av en ikke bevitnet gammelvestlig lavfrankisk form, beslektet med deres slekts angelsaksiske navn Merewīowing,^[3] hvor siste -ing var en typisk endelse for slektsnavn.

Dynastiets opprinnelse |

Signetringen til Kilderik I. Monnaie de Paris.

Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) har et mytisk preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Clodio som den som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Sidonius forteller at den romerske hærføreren Aetius klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt 431). I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunernes invasjon. De saliske frankerne stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med Attila.

I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I, som skal ha vært hans sønn. Kilderiks grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som konge av frankerne.

Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske Merovech (latinisert som Meroveus eller Merovius), leder av de saliske frankere, og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn Childerik I (styrte fra rundt 457-481) mot de germanske stammene vestgotere, saksere og alamannerne. Kilderiks sønn Klodvig I (481 – 511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven Loire under sin kontroll rundt 486 da han beseiret Syagrius, den romerske herskeren i disse områdene. Han vant slaget ved Tulpiacum mot alemannerne i 496 på den tiden hvor han, i henhold til Gregorius av Tours, konverterte til sin hustrus religion, den nikenske kristendom. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans fire sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingerne var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess.

Historie |

Ved Klodvigs død i 511 omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele Gallia unntatt Burgund. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i 534. Etter østgoterne falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også Provence. Etter dette forble deres grenser mot Italia (styrt av langobarder siden 568) og det vestgotiske Septimania rimelig stabile.^[4]

Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen Brunhilda av Austrasia. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne.^[5]

Til sist klarte Klotar II («den store») i 613 å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av Austrasia, Neustria, Burgund, og Aquitania. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til 700-tallet.

Klotars sønn Dagobert I (død 639), som hadde sendt soldater til Spania og hedenske slaviske områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som rois fainéants («gjøre-ingenting-konger»), til tross for det faktum at kun de to siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som Dagobert II og Chilperik II, var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere.

Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under Pipin av Herstal triumferte i 687 i slaget ved Tertry. Etter dette var Pepin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge.

Etter Pepins lange styre tok hans sønn Karl Martell makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner Karloman og Pipin den yngre utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pepin i 751 den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pepin begynte det karolingiske herskerdynastiet i Frankerriket.

Referanser |

Litteratur |

• Beyerle, F & Buchner, R.: Lex Ribuaria i: MGH, Hannover 1954.


• Ewig, Eugen (2001): Die Merowinger und das Frankenreich. Stuttgart: Kohlhammer.


• Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: The Creation and Transformation of the Merovingian World, Oxford & New York: Oxford University Press.


• Kaiser, Reinhold (2004): Das römische Erbe und das Merowingerreich, (Enzyklopädie deutscher Geschichte 26) München


• Rouche, Michael (1987): «Private life conquers State and Society» i: Veyne, Paul (red.): A History of Private Life: 1. From Pagan Rome to Byzantium, Cambridge, MA: Belknap Press.


• Werner, Karl Ferdinand (1989): Die Ursprünge Frankreichs bis zum Jahr 1000, Stuttgart.


• Oman, Charles (1914): The Dark Ages 476-918, London.


• Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450-751, New York: Longman Press.


• Effros, Bonnie (2002): Caring for Body and Soul: Burial and the Afterlife in the Merovingian World. Penn State Press. ISBN 0-271-02196-9.

Eksterne lenker |

• 
  The Oxford Merovingian Page.


• 
  Merovingian and Carolingian, bibliografier, kilder og nettlenker ved Deborah Vess


• 
  Genealogy of the Merovingian dynasty, genealogi fra Genealogy.eu
  


• 
  Merovingisk arkeologi hos Museum for middelalderen (fransk)